Noen MOOC-refleksjoner

Mandag la MOOC-utvalget frem en sluttrapport de selv kaller «hårete» og andre vil oppleve som hår i suppen. Utvalget foreslår tiltak som til sammen krever årlige investeringer på 130–380 millioner kroner. Dette skaper en velkommen debatt, fordi den bidrar til å sette fokus på alt det viktige som er gjort – og kan gjøres i nettbasert utdanning.

Tidligere i sommer var jeg med på å utarbeide Kragerø-erklæringen om nettbasert utdanning sammen med en gruppe på 14 nordiske eksperter tilknyttet NooA - Nordic open online Academy. Våre diskusjoner gjorde det klart at nettbasert utdanning og læring dekker en mye mer omfattende rekke av aktiviteter, utfordringer og muligheter enn MOOCer gjør. Sakene og uttalelsene vi diskuterte i Kragerø ble fulgt opp av en nettbasert Delphi-prosess der vi forbedret og prioriterte uttalelsene slik at de resulterte i følgende erklæring og 23 gode argumenter for nettbasert utdanning:

«Vi har sterk tro på at dagens verdier og praksis innen nettbasert utdanning vil forbedre, innovere og til og med revolusjonere læring og utdanning i hele verden. I mange tilfeller kan den være mer fleksibel, økonomisk og åpen enn tradisjonell utdanning. Nettbasert læring og utdanning kan potensielt ivareta alle aktiviteter i skoler og høgskoler, ikke bare gjennomføringen av enkeltstående kurs slik MOOCer gjør. Vi oppfordrer politikere, byråkrater, ledere, forskere, kursutviklere, lærere og studenter til å utvikle, fremme og støtte nettbasert utdanning av høy kvalitet.»

Norge trenger bærekraftig nettbasert utdanning. Vi må blant annet unngå feilene svenskene gjorde da de opprettet Nätuniversitetet. I løpet av tre år sprøytet de inn flere hundre millioner kroner til høgskoler og universiteter som utviklet nettstudier. Det resulterte i mange gode nettstudier – som døde hen - da de ekstraordinære midlene tok slutt. Slike initiativ kan være konkurransevridende og sparke ben under bærekraftige nettskoler som ikke kan konkurrere med gratistilbudene.

Det kan også være nyttig å ta lærdom av et EU-prosjektet: Megatrends in E-learning Provision. I boken Online Education – Global e-learning in a Scandinavian perspective, presenterer jeg prosjektets analyser av 26 store, vellykkede nettskoler. Kanskje er det mer å lære av erfaringene fra de ti store, initiativene som ikke lyktes. MOOC-interesserte bør lese prosjektets anbefalinger - særlig den første av de syv som handler om de mislykkede prosjektene: Many governmental online education initiatives have not been sustainable. Winix-prosjektet og IT-Fornebu viser at dette ikke bare gjelder andre land.

MOOCene roses for å være gratis og åpne for alle. Samtidig kritiseres de for stort frafall, dårlig studentoppfølging og manglende forretningsmodeller. Dette minner meg om argumentene vi hørte i skolefjernsynets og skoleradioens glansdager.

Men både skolefjernsyn og MOOCer trenger en bærekraftig finansiering for å bestå. Derfor er det tankevekkende at bransjen vil legge ut sine tjenester gratis, når avisbransjen nå reverserer denne strategien. Internasjonalt ser vi at MOOCene sliter med å finne bærekraftige forretningsmodeller. De eksperimenterer med å ta betalt for tilgang til lærere, teknisk support, studieveiledere, eksamener, kursbevis og undervisningsmateriell. Dette er tjenester som ofte mangler i MOOCer, men som norske nettskoler har lang og god erfaring med.

Som daglig leder av Campus NooA, ser jeg behov for å satse på kurs for små og mellomstore virksomheter, studier som har fleksibel oppstart og progresjon, og en nettskole som ivaretar alle behovene til studenter, lærere og ansatte. Derfor stiller jeg følgende tre spørsmål rundt dagens MOOCer:

1. Små og mellomstore bedrifter og organisasjoner har svært mange opplæringsbehov som egner seg som nettkurs, men ikke som MOOCer. De aller fleste kurs er veldig spesialiserte og henvender seg faktisk til en veldig begrenset gruppe deltakere. Ett eksempel er nettkurset spansk for adoptivforeldre som Adopsjonsforum og Campus NooA utviklet for noen titalls vordende adoptivforeldre. Slike nettkurs kan være fleksible, kostnadseffektive og gode. Så, hvorfor satses det ikke mer på dette?

2. Moderne mennesker har ofte jobb- og familieforpliktelser som medfører at de ønsker å starte kurs når det passer dem og fullføre i sitt eget tempo. Campus NooA og flere andre nettskoler har spesialisert seg på en slik modell. Vil MOOCene representere et tilbakeskritt for denne fleksibiliteten?

3. Hvorfor skal universiteter og høgskoler levere åpne nettkurs til alle? Bør de ikke konsentrere seg om å levere gode nettjenester til sine egne studenter? En virtuell skole? Ikke bare enkeltkurs, men hele Bachelor, Master og Doktorgradsstudier?

Til slutt er det en tankevekker at heller ikke nettbasert utdanning går så fort fremover. Interesserte vil kjenne igjen mange av argumentene i dagens diskusjoner fra min 25 år gamle artikkel: In Search of a Virtual School og min 15 år gamle Aftenpost-kronikk: Nettskoler - det nye elektroniske universitet.